Jeg skriver like gjerne fødselshistorien nå som den er friskt i minne!

Senny har oppført seg rolig hele drektigheten, sovet mye og alt har utviklet seg "etter boka". Siste del av drektigheten fikk hun faktisk brått mer energi, og var mye mer livlig av seg.

Ca 1 uke før termin startet jeg å måle temperaturen hennes. Den sank ned til 36 grader ved et tilfelle og holdt seg på rundt 36,5 grader i ca 5 dager. På dag 61 steg den brått til 37,8 og jeg tenkte at "Nå skjer det snart!!". Senny var like rolig på dag 62, og temperaturen sank litt igjen. Jeg ble derfor ikke klok på målingene.

Natt til dag 63 hørte jeg Senny puste tungt og jeg våknet med en gang (sov ikke tungt de siste nettene )
Jeg vekket mannen min og vi bestemte oss for å ta henne med ned på badet hvor valpekassen stod klar. Jeg tittet inn til Senny og der hang det allerede en tom fosterblære og straks etter fulgte en vannblære. Hun hadde ganske uregelmessige, men sterke rier.
Men tiden gikk og 1 time ble til 2 uten at noe mer skjedde. Hun virket pigg, men det var tydelig at hun hadde smerter. Etter å ha sett an situasjonen enda lenger ringte jeg til slutt veterinær. Jeg likte ikke at hun presset og ingenting skjedde. Siden vi har 1 time å kjøre til den aktuelle veterinæren ba han oss komme. I det vi pakket sammen sakene og skulle til å reise tittet enda en vannblære ut. Jeg fikk opp håpet og ringte veterinær igjen. Veterinær ville fortsatt vi skulle komme. Så med vannblære hengende ut tok vi med oss Senny til bilen og kjørte av gårde. Hun sovnet i bilen, og hadde noen få pressveer, men de virket ikke veldig sterke og ingenting kom ut.

Vel fremme hos veterinæren hadde jeg et håp om at han ville prøve å hjelpe fødselene med å forsterke riene, men han var ikke villig til å prøve noe. Han ville åpne opp med en gang. Han synes hun så såpass stor ut og var redd for å miste valper om vi ventet for lenge.
Der og da følte jeg meg som verdens dårligste hundeeier som kunne utsette hunden min for alt dette, men jeg hadde ikke mye valg. Senny ble raskt gitt beroligende og sovnet fort.
Det var forferdelig trist å se de ta henne med inn til operasjon, og jeg må innrømme at jeg felte noen tapre tårer der og da.
Vi ble satt på et behandlingsrom for å ta i mot valpene. Etter vel 20 minutters venting kom første valp endelig inn til oss. Det var en stor, mørk tispe på 150 gram. Jeg hadde ikke forventet å få noen mørke valper (fargegenetikk kan jeg ikke!) siden både mor og far er relativt lyse. Vi masserte og masserte og kort tid etterpå kom det inn en lys hann til oss. Han veide 113 gram.
Nestemann var enda en mørk tispe på 112 gram og deretter en sort hann på 140 gram. "Det her var vel siste" spurte jeg dyrepleier. Men, neida det var 1 til. Sistemann ut var en liten hann på 99 gram.
Vi masserte og masserte, og valpene virket raskt sterkere.

Etter en god stund med massering kom endelig min kjære Senny tilbake til oss. Skjelvende og med nesten helt hvitt tannkjøtt. "Dette gjør jeg ALDRI igjen" tenkte jeg da!! Senny fikk drypp og valpene ble lagt inn til henne. Vi startet jobben med å få de til å starte å suge. det var de villige til alle sammen.
Samtidig våknet Senny mer og mer, men var veldig lenge svært blek. Veterinæren var så vidt inne med oss, og kom ikke mye inn til oss for å se hvordan det går heller. Det ble jeg skuffet over. Etter rundt 2 timer med massering av valper og oppvarming og berolige Senny, begynte hun endelig å bli litt kvikkere. Med kvikkere mener jeg at hun kunne løfte hodet og åpne øynene. Jeg hentet veterinæren og vi fikk reise hjem.
Vel hjemme var formen til Senny raskt stigende heldigvis!
Hun pep litt av forvirring ovenfor valpene, men tok de raskt til seg og begynte med vask og stell.
Når hun var helt våken gav vi hun mat, som hun kastet i seg. DET var godt å se!

Nå ligger Senny inne hos valpene og er verdens beste mor. Jeg krysser fingrene for at hun har nok melk til alle 5 og at de klarer seg hele gjengen. Men, det vil tiden vise!

Dette ble langt! Håper det kan være av nytte for noen å lese

Linda

Gratulerer med vel overstått! Denne historien er jo nsten identisk med Elbha sin! Hva var det som gjorde at dere ikke ventet? Veer trenger tid til å bygge seg opp, og det kan ta mange timer.....

Det var råd fra 2 forskjellige veterinæren som var det jeg veide tyngst. Når begge mente jeg burde oppsøke veterinær så turte jeg ikke annet.

Det andre var at Senny virket som hun hadde vondt. Jeg hadde håpet at veterinæren ville prøve fødselhjelp og ikke gå rett på snitt, men den gang ei

Er så vanskelig å vite hvor lenge man kan vente, og jeg hadde aldri tilgitt meg selv om noe hadde gått galt med Senny fordi jeg ventet for lenge

Gratulerer såå masse med valpene! Gleder meg til å se bildene:-)

gratulerer - det ble maaange det ja

Gratulerer så mye med valper

Gratulere med de små

Ja, det er ikke moro med snitt.... Jeg kjente meg også som verdens dårligste hundeeier. Hvor fikk du tatt snitt hen?

Jeg var på Jeløya. Valgte å dra dit, fremfor en veterinær nærmere fordi jeg kjenner de bedre

Hvor var du med din tispe? Også Jeløya eller?

Gratulerer så mye med valper, og takk for at du deler historien med oss.
Hvem er far til disse små egentlig?

Lykke til med valpene fremover. Du har en spennende tid å møte.
Gleder meg til bilder

Når det gjelder veterinær, snitt, tid og vente osv.. så er det vanskelig å si hva man burde gjøre og ikke burde gjøre i de forskjellige tilfellene. Men min erfaring er at hvis man rådfører seg med veterinæren, får man så og si aldri beskjed om å gi det litt tid.. de vil alltid ha deg inn med en gang, og det ender så og si alltid da med snitt.

Jeg sier absolutt ikke at man ikke skal høre på veterinærene, men jeg synes de er litt vel raske på å snitte. Det er jo absolutt ingen positiv ting for rasen at for stor prosent av våre avlstisper tar snitt. Jeg tror mange snitt har blitt utført når tispen egentlig kunne klart jobben selv. Nå uttaler jeg meg ikke om ditt tilfelle Linda. Jeg var ikke der og vet ikke hvordan din tispe hadde det, eller hvordan situasjonen utartet seg. Du gjorde nok helt sikkert det du følte var best for din tispe

Jeg annbefaler på det sterkeste at man allierer seg med en erfaren oppdretter, som endten kan bistå under fødsler, eller som man kan ha tilgjengelig per tlf hele døgnet. Dette har hjulpet meg veldig. Jeg har flere ganger følt at ting har tatt for lang tid, vært usikker på om alt er som det skal osv osv.. Ja tankene er mange når man sitter midt oppi det. Da er det godt å ha en gammel traver som støtter og kommer med rolige og kloke ord. Hadde det ikke vært for at jeg hadde hatt slike gode rådførere underveis, hadde jeg også per dags dato hatt et snitt her i huset.

Jepp, Jeløya! Eneste som har døgnåpent og vi var inne på natta.... Bjørn Fuglum eller noe sånt het vår vet.

Takk for gode ord og tips, Christina Jeg er enig i at de fleste veterinærer er raske med å snitte, men må bare slå meg til ro med at magefølelsen var riktig denne gangen
Hun er parret med Amigo (Chidelias Kiss From a Rose).

Line: Vi var hos Halldor (husker ikke etternavnet i farta)

Takk som deler, lurt å gjøre det mens det er friskt i minne!

Jeg syns "min" veterinær brukte veldig lang tid før han snittet, med tanke på at det kom mørk grønn væske relativt tidlig i forløpet før jeg kom meg til vet. Han ga bl.a. vee-sprøyte og ventet nesten to timer før han snittet.
Men det varierer sikkert hvordan de håndterer det, og jeg antar at han er unntaket som bekrefter regelen ang veterinærer og snitt. Så lenge det endte bra, så var jeg såre fornøyd, og han er en dyktig og behagelig veterinær.

Forøvrig er han identisk med veterinæren som dukket opp i 3. episode av Farmen for å sjekke jurbetennelse

Takk som deler historien din